” Det Totalindtryk, Bogen giver, er afgjort uhyggeligt. Naar man har læst den, priser man uvilkaarlig den gode gamle Poesi, fordi man ialdfald kunde læse den uden Fare for sine Nerver” (Ibsen.net)
Dette kunne man lese i Kristiania 14. desember 1881, da Dagbladet trykket Arne Garborgs anmeldelse av Henrik Ibsens ”Gengangere”. Stykket som ble skrevet i Roma og Sorrento sommeren 1881, ble veldig dårlig mottatt, og av et førsteopplag på 10 000 eksemplarer skulle det ta 13 år før det ble behov for et nytt opplag. Stykket ble sendt til flerfoldige teatre i Norden, og refusert av samtlige. Slik gikk det til at ”Gengangere” fikk sin verdenspremiere i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai 1882. Det ble ikke satt opp i Europa før august 1883. Etter det ble det spilt jevnlig, og Ibsen høstet da endelig gode kritikker for stykket. (wikipedia)
I ”Gengangere” møter vi fru Helene Alving, som var gift med nå avdøde kaptein og kammerherre Alving, en velansett og populær mann i lokalmiljøet. I virkeligheten var han en alkoholiker og litt av en skjørtejeger, og fru Alving brukte mye tid og krefter på å opprettholde familiens fasade. Kaptein Alving hadde en affære med tjenestepiken i huset, noe som resulterte i datteren Regine. I tillegg fikk han sønnen Osvald med sin kone Helene. Nå har Helene tatt inn Regine som tjenestepike, mens Osvald allerede som sjuåring ble sendt til utlandet for at han ikke skulle forderves av hjemmemiljøet. Regine har blitt fortalt at det er snekker Engstrand som er hennes virkelige far, mens han igjen giftet seg med Regines mor i den tro at det var en sjømann som hadde gjort henne gravid. Snekker Engstrand jobber fortiden med å bygge et barnehjem som skal åpnes til minne om kammerherren, og når han er ferdig med det vil han at Regine skal bli med ham til byen for å jobbe i et ”sjømannshjem” han har tenkt å starte. Regine har derimot sett for seg at hun skal få reise til Paris sammen med Osvald, som har kommet hjem fra sin tilværelse som maler i Paris for å overvære åpningen av ”Kaptein Alvings minne”.
Pastor Manders er også på besøk, ettersom han er økonomiansvarlig for barnehjemmet. Han overtaler fru Alving til å la være å forsikre barnehjemmet, noe som viser seg å være skjebnesvangert. Barnehjemmet brenner nemlig ned natten før det skal innvies, og i frykt for å miste respekt og anseelse som prest og forretningsfører inngår han en avtale med snekker Engstrand. Engstrand tilbyr seg nemlig å ta på seg skylden for brannen, mot at han får det som er igjen av midler til barnehjemmet til det planlagte sjømannshjemmet sitt.
Det viser seg at den egentlige grunnen til at Osvald har kommet hjem er fordi han er alvorlig syk, og han tror han har pådratt seg syfilis gjennom det ville og utsvevende liv han har levd i Paris. Han håper og tror at hvis han gifter seg med Regine vil hun hjelpe ham å ta livet av seg når han ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Fru Alving har ikke samvittighet til å la Osvald tro at han selv er skyld i sykdommen, og hun forteller hvordan det egentlig var kapteinen levde og at Osvald har arvet sykdommen fra ham. Hun forteller samtidig at Osvald og Regine er halvsøsken, og når Regine får vite det bestemmer hun seg for å forlate dem. Det blir da opp til fru Alving om hun vil gi Osvald morfintablettene, og dermed hjelpe ham med å forlate livet, når tiden er inne.
Den første personen som presenteres er snekker Engstrand. Han beskrives i den første sceneanvisningen: ”Hans venstre ben er noe krumt; under støvlesålen har han en trekloss” (s. 7), noe som minner meg om beskrivelsen av fanden i de gamle, norske folkeeventyrene. Han ble fremstilt med en menneskefot, og en hestefot, noe som gjorde at han hadde et krumt bein. Dette inntrykket blir forsterket når Regine påpeker at det slettes ikke er Vårherres regn som drypper av ham i det han kommer inn: ”Det er fandens regn, er det.” (s. 7). Vi ser videre at han har mange likhetstrekk med djevelen. Han banner mye, og er en slu mann som er opptatt av å skjule sine egentlige hensikter, særlig overfor pastoren. Episoden hvor han prøver å overtale Regine til å jobbe i dette sjømannshjemmet, kan sammenlignes med da djevelen, i form av en slange, overtalte Eva i Edens hage til å spise av kunnskapens tre. Vi får aldri noe klart svar på hvem som er skyld i brannen på asylet, men ting kan tyde på at Engstrand skyver skylden over på pastoren, for så å tilby seg å ”kjøpe” pastorens sjel ved å ta på seg skylden, slik som fanden ofte gjorde i folkeeventyrene. Engstrand er også ansvarlig for sjømannshjemmet som vi forstår skal bli et bordell, i tillegg til at han giftet seg med Regines mor mot betaling, og har derfor mye med dobbeltmoralen i dramaet å gjøre.
Regine Engstrand jobber som tjenestepike på Rosenvold, og er den uekte datteren til kaptein Alving og den forrige tjenestepiken, Johanne. Hun har nærmest vokst opp på Rosenvold, og har hatt lite med sin stefar, snekker Engstrand, å gjøre etter at hun flyttet fra ham. Hun oppholder seg ofte ved blomstene og i blomsterværelset, noe som kan symbolisere den livsgleden hun har i seg. Hun bruker franske ord innimellom, særlig når hun snakker til Engstrand. Dette viser hvor lyst hun har til å bli med Osvald til Paris, men også at hun hever seg over Engstrand ved å bruke ord han ikke forstår. Regine er oppdratt i to vidt forskjellige hjem, og har problemer med å finne ut hvilken klasse hun egentlig tilhører. Hun har ikke ro på seg til å bli i bygda, og prøver å overtale pastoren til å forsøke å finne jobb til henne i byen, i tilfelle det ikke blir noen Paris-tur med Osvald. Det er på grunn av denne mangelen på ro at Osvald vil gifte seg med Regine. Han sier: ”- da gikk det opp for meg at i henne var der redning; for jeg så der var livsglede i henne.” (s. 55). Han regner med at hun ikke vil ha ro på seg til å pleie og bo med en døende mann, og derfor vil være behjelpelig med å ta livet av ham når den tid kommer.
Den neste personen vi møter er pastor Manders, som blir introduser på følgende måte: ”Pastor Manders, i overfrakke og med paraply, samt med en liten reisetaske i en rem over skulderen, (…)” (s. 12). Disse tre attributtene symboliserer pastorens væremåte veldig godt. Overfrakken er et tydelig symbol på at pastoren er veldig opptatt det ytre. Han overtaler fru Alving til å la være å forsikre barnehjemmet, fordi han er redd for hva resten av samfunnet skal si om han som prest. ”Asylet skal jo dog liksom helliges til en høyere livsoppgave.” (s. 19). Han blir tilsynelatende svært opprørt når han får høre at Engstrand ikke er Regines far, men det går fort over, ettersom han regner med at det er noe ingen vil få vite noe om. Og når Engstrand legger fram for pastoren at han vil trenge hjelp ved sjømannshjemmet sitt, mener han straks at Regine bør dra dit for å være ham behjelpelig. Han er også veldig opptatt av at ingen må få vite noe om at fru Alving var forelsket i ham tidligere, og avfeier alle hennes anmodninger om at følelsene nok var gjensidige. Vi kan likevel skjønne at dette ikke stemmer, ettersom han uttaler at ”Det var mitt livs største seier, Helene; seieren over meg selv” (s. 40), under diskusjonen om hvorvidt det var riktig av ham å sende henne tilbake til kaptein Alving da hun søkte trøst hos ham. Paraplyen viser at han er forsiktig og feig, og skjermer seg selv. Mens alle andre blir beskrevet dryppende våte når de kommer inn fra regnet, finner vi ikke at det gjelder pastoren. Og når Engstrand tilbyr seg å ta skylden for brannen nøler han ikke med å betale ut barnehjemmets driftsmidler for å komme seg unna spørsmålet om hvorfor han ikke har forsikret det. Den siste gjenstanden han beskrives med er reisetasken. Den er liten og lett, og dermed enkel å ta med seg for å komme seg unna i en fei. I tillegg inneholder den utelukkende forretningspapirer, noe som kan tyde på at han bryr seg mer om penger enn om religionen.
Pastoren står også for et gammelt syn på kvinnen. En samtale mellom ham og fru Alving, hvor de diskuterer Engstrands giftemål med en kvinne som allerede var gravid med en annen manns barn, understreker dette veldig godt:
”Pastor Manders. Ja, tenke seg bare, – for lumpne tre hundre spesies å gå hen og la seg ektevie til en fallen kvinne!
Fru Alving. Hva sier De da om meg som gikk hen og lot meg ektevie til en fallen mann?
Pastor Manders. Men Gud bevare oss vel; – hva er det De sier? En fallen mann?
Fru Alving. Tror de kanskje Alving var renere da jeg gikk med ham til alteret, enn Johanne var da Engstrand lot seg vie til henne?
Pastor Manders. Ja men det er dog så himmelvidt forskjellige ting – ” (s. 37).
Fru Helene Alving er enken etter kaptein Alving. Hun ble presset av familien til å gifte seg med ham, og ekteskapet deres var ikke lykkelig. Hun framstår likevel som en sterk kvinne, som tok ansvar for mannens forretninger. ”Ja, for jeg tør nok si at jeg har arbeidet! Alle disse forøkelser av jordegodset, aller forbedringene, alle de nyttige innretninger som Alving fikk pris og berøm for, - tror De han hadde framferd til slikt? Han, som lå hele dagen på sofaen og leste i en gammel statskalender! Nei; nu vil jeg si Dem det også: jeg var den som drev ham i vei når han hadde sine lysere mellemstunder; meg var det som måtte dra hele lasset når han så igjen begynte på sine utskeielser eller falt sammen i jammer og ynkelighet.” (s. 32). Vi skjønner med dette at fru Alving har vært en kvinne som har vært opptatt av å opprettholde fasaden, men nå virker det ikke som det er så viktig for henne lenger. Hun er lei av å lyve, noe vi ser tydelig i en av hennes diskusjoner med pastor Manders, denne gangen om hvorvidt det er riktig av henne å fortelle Osvald hva slags menneske hans far egentlig var.
”Fru Alving. Ja men sannheten da?
Pastor Manders. Ja men idealene da?
Fru Alving. Å – idealer, idealer! Hvis jeg bare ikke var så feig som jeg er!” (s. 38)
Fru Alving kan også kjennetegnes ved et enormt morshjerte. Det var på grunn av Osvald at hun sto på for å opprettholde fasaden; ”Og nu måtte jeg jo kjempe dobbelt, kjempe på liv og død for at ingen skulle få vite hva mitt barns far var for et menneske” (s. 31), og hun kjempet tappert for at ikke Osvald skulle bli et offer for gjengangerne hun så gjerne ville komme til livs. Hun sendte ham til utlandet da han var bare sju år gammel, i håp om at ikke skulle påvirkes av det dårlige hjemmemiljøet. Om dette sier hun: ”Jeg syntes barnet måtte forgiftes bare ved å ånde i dette tilsølede hjem. Derfor var det jeg satte ham ut. (…) Der er ingen som vet hva det har kostet meg.” (s. 32), og vi skjønner hvor desperat hun var for at Osvald ikke skulle gå i sin fars fotspor. Dermed kan vi også forstå sjokket da hun overhører Osvald og Regine i blomsterværelset, og skjønner at Osvald er sin far opp av dage. Hun innser at hun ikke kan bli kvitt gjengangerne, men likevel slutter hun ikke å kjempe i mot dem.
Det er også fru Alving som gjennomskuer pastoren. Hun påpeker at det slett ikke er noen forskjell på giftermålet mellom henne og kaptein Alving, og Johanne og snekker Engstrand. Hun diskuterer mye med pastoren, og er ikke redd for å tale ham midt i mot. Blant annet sier hun direkte til ham ”Ja, da De tvang med inn under det som De kalte plikt og skyldighet; da De lovpriste som rett og riktig hva hele mitt sinn opprørte seg imot som noe vederstyggelig. Da var det jeg begynte å se Deres lærdomme efter i sømmene. Jeg ville bare pille ved en eneste knute; men da jeg hadde fått den løst, så raknet det opp alt sammen. Og så skjønte jeg at det var maskinsøm” (s. 40), noe som betyr at hun har skjønt at han ikke er like prektig under overflaten.
Osvald ble, som sagt, sendt ut allerede i en alder av sju år, fordi fru Alving ikke ville at han skulle påvirkes av sin far. Det første hintet om at hun har mislyktes med det får vi med en gang Osvald beskrives. ”Osvald Alving, i en lett overfrakke, med hatt i hånden og røkende av en stor merskumspipe (…)” (s. 22). Pipen var hans fars, og pastoren bekrefter dette inntrykket med å si ”Da Osvald kom der i døren med pipen i munnen, var det som jeg så hans far lys levende.” (s. 23). Det er i og for seg ikke så rart han er lik sin far i utseende, sønner er jo ofte det, men i dette tilfellet gir det oss et frampek i forhold til at det kan komme flere likheter mellom far og sønn. Episoden i blomsterværelset viser tydelig at han er like glad i kvinner som sin far, og så har han ikke minst arvet sykdommen etter ham. Osvald symboliserer det nye, og har med seg impulser fra Paris, hvor han har levd som maler i flere år. Han argumenterer for samboerskap overfor pastoren, og fordømmer de ”mønstergyldige ektemenn og familiefedre” som drar til Paris for å finne prostituerte. Som sin far, trives heller ikke Osvald godt i hjemmemiljøet.
Den siste personen vi får høre om i ”Gengangere” er ikke selv med i stykket. Det er den avdøde kaptein og kammerherre Alving. Utad til samfunnet er han en velansett og vellykket, men fru Alving beskriver ham som en ganske annen person. ”Sannheten er det at min mann døde likeså ryggesløs som han hadde levet alle sine dager” (s. 30). Han var utro mot fru Alving, og sykdommen gjorde ham slapp og giddesløs. Han lå på sofaen hele dagen, og var generelt vanskelig å ha med å gjøre. Han var heller ingen god far for Osvald, vi får for eksempel høre om en episode da han fikk Osvald til å røyke, noe han ble dårlig av. Etter hvert skjønner fru Alving at det måtte ha vært miljøet som gjorde ham slik. Da han var ung hadde han mye livsglede, men det var vanskelig å få utløp for den i bygda.
Fru Alving er fast bestemt på at Osvald ikke skal arve noe av sin far, og velger derfor å bruke hele medgiften på å bygge barnehjemmet til minne om kammerherren. Det går som det må gå, barnehjemmet brenner ned, for det er ikke et riktig minne etter ham. I stedet går pengene til å bygge et bordell i byen, ”kammerherre Alvings hjem”. Et hjem han antakelig ville trivdes mye bedre i enn Rosenvold, og et minne som passer ham bedre enn noe annet minne kunne gjort.
Ibsen har selv kalt stykket for ”Gengangere”, med undertittel ”et familiedrama i tre akter”. Det består altså av tre akter, og alle aktene spilles i hagestuen på Rosenvold, en landeiendom på vestlandet.
Komposisjonen er retrospektiv, noe som gjør at stykket enkelt kan spilles i bare et rom. I første og andre akt får vi stort sett bare en systematisk avdekking av hva som har skjedd tidligere. På slutten av andre akt blir brannen i asylet oppdaget, og når tredje akt begynner er asylet brent ned. Dermed blir den retrospektive teknikken benyttet også i forhold til brannen, selv om brannen skjer i løpet av stykket. Som tilskuere får vi aldri se brannen som annet enn et svakt ildskimmer i bakgrunnen i tredje akt. ”Gengangere” regnes som det stykket der Ibsen brukte den retrospektive teknikken aller mest konsekvent. Handlingen foregår kronologisk, og hele handlingen utspiller seg i løpet av kort tid.
Handlingen i ”Gengangere” følger den nokså klassiske spenningskurven. I første akt finner vi eksposisjonen, hvor vi blir presentert for alle rollefigurene, og får vite litt om deres bakgrunn. Vi får noen hint om hva konflikten kan være, og det første omslaget i dramaet kommer i det Fru Alving overhører Regine og Osvald i blomsterværelset helt i slutten av første akt, og skjønner at hun ikke kan bli kvitt gjengangerne. De andre to aktene slutter også med dramatikk. Dette skaper spenning og er med på å drive handlingen framover. Det store vendepunktet kommer i det asylet brenner ned, og alle hemmeligheter og løgner blir avslørt. Dramaet slutter med at Osvald blir sinnssyk, og slutten er åpen, ettersom vi ikke vet om moren gir ham morfintablettene eller ikke.
Handlingen støttes opp av miljøskildringene underveis. Den første sceneanvisningen finner vi, naturlig nok, i begynnelsen av første akt. ”Gjennem glassveggen skimtes et dystert fjordlandskap sløret av et jevnt regn” (s. 7). Sløret av regn symboliserer alle hemmelighetene og at man ikke kan se sannheten. I andre akt får vi høre at ”Regntåken ligger fremdeles tungt over landskapet” (s. 35). Selv om Pastor Manders har fått innsyn i fru Alvings hemmelighet, er det av liten betydning. Han kommer ikke til å si det til noen, han er for redd for at hans eget rykte skal svertes til det. Personene det gjelder vet fortsatt ingenting, og dermed er sannheten fortsatt like vanskelig å se. I tredje akt har imidlertid miljøet endret seg. Like etter brannen er det ”Mørkt utenfor; kun en svak ildskimmer til venstre i bakgrunnen” (s. 59), noe som betyr at alt av løgner og fordervelse er på vei fram i lyset. Etter hvert som Osvald blir dårligere begynner det å gry til en ny dag.
”Osvald. Er det meget sent på natten, mor?
Fru Alving. Det er tidlig på morgenen. Dagen begynner alt å gry oppe i høydene. Og så blir det klarvær, Osvald! Om litt skal du få se solen.” (s.68).
Endelig er alt av hemmeligheter og løgner kommet for en dag. Alle har fått se sannheten, og alt det gamle er nå tatt oppgjør med. I det Osvald dør, kan endelig en ny dag og ei ny tid begynne.
Det er mye symbolbruk i ”Gengangere”, men det desidert viktigste er gjengangerne selv. Med gjengangere menes både hvordan et individ er et resultat av sine foreldre, uten sjanse til å velge en annen vei enn den som er pekt ut, men også hvordan samfunnet påvirker mennesker til å ta de samme valgene om og om igjen. De konkrete gjengangerne baseres i hovedsak på Osvald. Han er sin far opp av dage, uavhengig av hvor mye fru Alving har kjempet i mot det. Vi får først se hvor lik han er faren i utseende, men etter hvert også at han arvet det aller meste av annet også. Han har arvet livsgleden og appetitten på kvinner, men også den skrekkelige sykdommen som gjør at han går til grunne. De mer abstrakte gjengangerne finner vi i samfunnet, og her ligger også mye av tematikken i ”Gengangere”. Ibsen tar opp en rekke tema i ”Gengangere”, men alle sammen samler seg om dette med ting som går igjen. Han drar fram utroskap, prostitusjon og ektemenn som drar med seg sykdommer som senere går i arv til barna, han tar opp et kvinnesyn som burde ha vært utdatert for lengst, han spør seg om hvor viktig, og ikke minst, hvor riktig ekteskap er, han skriver om skinnhellighet, dobbeltmoral og prester som er mer opptatt av penger og rykte enn Gud. Og ikke minst peker han på grunnen til at samfunnet ikke kommer seg videre.
Fru Alving sier til pastor Manders: ”Gjengangeraktig. Da jeg hørte Regine og Osvald der inne, var det som jeg så gjengangere for meg. Men jeg tror nesten vi er gjengangere alle sammen, pastor Manders. Det er ikke bare det vi har arvet fra far og mor som går igjen i oss. Det er alle slags gamle avdøde meninger og alskens gammel avdød tro og slikt noe. Det er ikke levende i oss; men det sitter allikevel, og vi kan ikke bli det kvitt. Bare jeg tar en avis og leser i, er det liksom jeg så gjengangere smyge imellem linjene. Der må leve gjengangere hele landet utover. Det må være så tykt av dem som sand, synes jeg. Og så er vi så gudsjammerlig lysredde alle sammen.” (s. 40).
Meninger og væremåter går i arv. Fra foreldre til barn, fra samfunn til individ. Før samfunnet skal kunne utvikle seg til det bedre, er man nødt til å bli kvitt gjengangerne. Man må bryte mønstrene.
At ”Gengangere” ble dårlig mottatt da den kom i 1881, er ikke så rart, alt tatt i betraktning. Ibsen rettet en anklagende pekefinger direkte mot borgerklassen, og satte dobbeltmoralen i samfunnet på dagsordenen. Han formante folk til å tenke over sine verdier og levesett, og viste dem at de levde i et samfunn hvor sannhet og rettferdighet var dømt til å tape. Han spurte dem om dette var et samfunn de ønsket å la sine barn og kommende slekter arve. De fleste gjengangerne som ble beskrevet i Ibsens originale stykke er nok noe udaterte i dag, men dette viser jo at stykket har oppnådde sin hensikt. Ibsen ønsket virkelig å komme gjengangerne til livs, og det gjorde han gjennom å sette dem på dagsordenen. Det er selvsagt ikke ”Gengangere” alene som for eksempel har sørget for at kvinnesynet har endret seg, og at folk nå får gifte seg av kjærlighet og ikke av plikt, men det har definitivt bidratt.
Ibsen var nok klar over at stykket ville møte mye motstand, og at han ville bli en upopulær mann når han ga det ut. Som han selv sa; ”Det er farlig å rive et gammelt tårn, en kan selv gå i løpet.” (siterte sitater)
Kilder:
De to siste tekstene har jeg ikke brukt direkte, men jeg har lest og hentet inspirasjon herifra.
Vurdering:
Svært god analyse, basert på grundig arbeid og mange og interessante observasjoner. Den er fikst innpakka med sitatet av Garborg i starten, og så kommer du tilbake til mottakelsen til slutt – pluss at du får fram utviklinga som har skjedd fra den gang og fram til i dag.Personene blir nøye saumfart, det er spennende å lese karakteristikkene og se hvordan du utnytter alt fra klær og andre ytre effekter til handlinger og replikker i analysen av dem. Det gjelder analysen generelt, veldig skikkelig arbeid – ikke minst har du vært nøye med å illustrere med eksempel fra teksten.Jeg sier etter handlingsreferatet at du bør presentere konflikten/antyde tematikken før du går videre. Det ville ha kasta et skarpere lys over resten av analysen, fungert som et bakteppe for momenta du tar for deg. Jeg vil også anbefale at du begynner med de mest sentrale personene – starte med Alving-ene og Manders, og ta Engstrand og Regine til slutt. Det er mange god-biter i analysen, men du kunne ha bundet delene bedre sammen gjennom både innhold og komposisjon.Klart og stødig språk. Jeg har vært litt pirkete, men du må være obs på kommateringa – det er ikke alltid kommaene kommer på rett plass. Noen uhell i valg av ord, men i all hovedsak god språkføring og god flyt. Vær obs på variasjon av språket, ordet ”stykke” er lett å ty til, du kan variere med f eks drama, skuespill og verk, avhengig av konteksten.Savner èn kildereferanse, ellers er du påpasselig med å henvise til kilder, også når du siterer.
Karakter: 5+
